Begge tok vi vår tørn bak rattet nedover Europa, -og spenningen steg etter som vi nermet oss grensen inn til Kroatia. Lite visste vi om hva som ventet oss.......
Det skulle bli en spennende tur. Vi hadde planlagt å kjøre via Zagreb, -og så motorveien østover i retning Beograd.
Målet var byen Osijek. Byen var omringet av serbiske tropper på alle kanter.
Bare fra vest var det en åpen vei som ledet inn i byen.

En stemme som talte til meg.
Like ved byen Maribor i Slovenia, -før vi krysset inn i Kroatia-,
hørte jeg plutselig en klar stemme inne i meg som sa:
«Dere må ikke kjøre den veien dere har tenkt. Kjør den andre veien!» Stemmen var så klar at jeg skvatt til.
Jeg fant frem kartet, og der så jeg at det gikk en vei parallellt med den ungarske grensen, men også denne inne i Kroatia. Vi la om vår kjørerute og tok denne veien. Etter som vi kom lengre og lengre inn i Kroatia så vi tydelige merker etter krigshandlinger, hus som var sprengt i stykker og brent.
Like ved byen Orahovica hoppet noen mørkkledte menn med våpen og finnlandshetter ut i veien. De ville se våre papirer og vite hvor vi skulle. Da de forstod at vi skulle til Osijek med hjelpesending til organisasjonen Agape, vinket de oss videre.
Jeg må innrømme at blodtrykket nok var litt høyt akkurat da.....

Da vi kom frem til Osijek denne kvelden, lille julaften-92, ble det stor glede. Det første de spurte oss var: Hvilken vei kom dere? Vi forklarte hva som hadde skjedd og at vi hadde tatt veien langs den ungarske grensa. «Å, det var godt,» fikk vi til svar. «Vi har vært redde for dere, og har bedt for dere, for det har vært en kraftig trefning mellom serbiske og mkroatiske styrker på motorveien i dag.»
(Det var den veien vi hadde planlagt å kjøre.)
Hva som hadde skjedd med oss om vi hadde tatt den veien, vil vi nok aldri få svar på. Men den kvelden sendte jeg en stor takk til Gud som på en slik mirakuløs måte hadde forandret vår kjørerute og ført oss trygt frem til Osijek.

«Du skal hjelpe disse menneskene.»
Dagen etter, -selve julaften-, hadde vi gleden av å dele ut store
familiepakker til barn og voksne. Det ble et sterkt møte med flyktningene denne dagen, - og det gjorde noe med meg.
Da Samuel Baksa, koordinator for hjelpearbeidet til AGAPE, senere på dagen tok meg over til suppekjøkkenet hvor det stod en lang kø av mennesker som ventet å få et stykke brød og litt suppe for så å gå hjem og feire sin jul, hørte jeg igjen denne klare stemmen inne i meg: «Øystein, Du skal hjelpe disse menneskene.» Jeg gjorde som det står om Maria,
Jesu mor, Jeg «gjemte disse ordene i mitt hjerte,» og har latt de være en ledetråd for vårt hjelpearbeid senere.

40 hjelpesendinger.
Gjennom årene har det blitt hele 40 større og mindre turer med hjelp til kroater, serbere, muslimer, sigøynere, kosovo-albanere og andre. Bortsett fra 6 store hjelpesendinger til Kosovo og Albania, har alle sendingene vært i samarbeid med hjelpeorganisasjonen Agape, som igjen ofte er knyttet opp til lokale evangeliske menigheter for distribusjon til nødlidende.

Om vi hadde vært en stor organisasjon, hadde dette kanskje ikke hørt ut som så mye, men vi er to enkle personer i vår fulle jobb. -Edith som sekretær og kontorhjelp og jeg som lærer og rektor. Alt har skjedd på vår fritid og i våre ferier, -og i samarbeid med andre frivillige. Her er det mange navn som kunne vært nevnt, men jeg vi spesiellt nevne tre: Trygve Djupevåg og Anders Rostøen, Begge fra Austevoll. Desverre døde de begge så altfor tidlig. Disse gjorde et enormt arbeide med innsaqmling og var med på turer inn til Kroatia og Bosnia & Hercegovina. Og så må jeg ikke glemme Olav Nomedal fra Mandal. En varmhjertet og ivrig pensjonist som aldri sparer seg. Uten disse, - og mange, mange andre frivillige, hadde dette hjelpearbeidet aldri kunnet bli noe av.
Jeg må heller ikke glemme alle de frivillige giverne. Kun en gang har vi fått støtte fra offentlige midler til transport. Alle de 39 andre gangene har vært basert på frivillige givere. Dette gjelder både lastens innhold og transportkostnad.
En STOR TAKK skal alle ha.

Litt om spesielle prosjekter.

1: Barnehjemmet.
Ett av prosjektene vi helt siden 1993 har vært engasjert i, er et barnehjem like ved byen Virovitica i Kroatia. Gjennom en av lederne ved Agape, Antal Balog, fikk vi høre om et ektepar som drev et privat barnehjem hvor de tok imot foreldreløse og andre barn som trengte hjelp. Dette barnehjemmet har siden vært en av våre faste «stasjoner» for levering av klær og sko, - og når vi har hatt mulighet, en økonomisk håndsrektning. I tiden fremover vil barnehjemmet fortsatt være et av våre hjelpeprosjekter.

3: Andre prosjekter.
Det vil falle for langt å komme inn på de mange prosjektene vi har bidratt til, men kort:
2 hjelpebiler er kjørt ned, -en lastebil og en pickup, ett møtetelt, stoler og benker, to komplette lydanlegg, tannlegeutstyr, rullestoler, hjelpemidler, sykehusutstyr, utstyr til en blindeskole m.m.m.